Solsinn

Boblesommer

For meg er du sommer og nakne føtter over gresset.
Du er vinden som erter skjørtekanten
og mørkeblå natt med gult i horisonten.
Tørre strå med fiolette blomster
på svabergene.
Det er du.
Du er mulighetene.
Du gir fart når jeg sitter på husken og ler.
Mer!
Du vet at jeg liker mer.

Kan jeg

Kan jeg holde deg
fast
så du kjenner at det bremser
fallet

Kan jeg holde deg
nært
så du kjenner at du ikke er
alene

Kan jeg holde deg
vart
så du kjenner at du er
fri til å gå

Kan jeg bare være der
hvis du trenger noen nå

Å rive natten i to

Natt

Når midnatt nærmer seg
Sommernatten er lys
og himmelen forsvinner i gult i horisonten

Når den skarpe, sorte silhuetten av trekledte åser
Skiller det gule over fra det store, stille vannspeilet under

Nettopp da, når alt er bare taushet
Men likevel fullt av løfter
Da føles det helt feil
Å sette bilen i gir og kjøre i motsatt retning

Ut av restene av solnedgangen
og inn i en annen slags sommernatt

For det er når himmelen er slik
at jeg elsker høyest

Mens du sov

Mens du sov
gjorde jeg meg kjent med ansiktet ditt
Fulgte linjer
og fine buer

Mens du sov
tenkte jeg at du har smilt
mer enn du har rast
og at jeg vil kjenne huden din
mot fingertuppene mine
og la kurvene smelte sammen med
minner om ord

Mens du sov
så jeg på halsgropen din
og ble svimmel

Vaskekjerring fra Serbia

Hun bringer samme energi som en høyspent gjeterhund som kryper langs gulvet og prøver å ikke være til bry. Hun vil minst av alt forstyrre, lage lyd, synes. Det er mange som henne. Du ser det i øynene deres, de er livredde for å gjøre feil. De er middelaldrende og arbeidsomme damer, og de er ikke fra Norge. De forstår ikke språket, men anstrenger seg inderlig for å fange opp ord de kan og danne meninger av dem. De kan så mye, men får vist så lite.

Øynene hennes er sorte og huden blek. Hun går med korte skritt og håndterer alt med største forsiktighet. Sier unnskyld hvis hun mister noe som lager lyd. Hun snakker til meg, gebrokkent og uten de små ordene som gjør en setning komplett, så jeg svarer på samme måte for å rydde bort snublesteiner når jeg hører hvor lite hun kan. Vi gjetter, snakker forbi hverandre, smiler. Hun syns Norge er vakkert, men grammatikken vanskelig. Jeg nikker. Jeg skulle like å se henne prate med venninner fra hjemlandet. Jeg er sikker på at det desperate uttrykket i øynene hadde blitt borte, at hun hadde senket skuldrene og blitt en helt annen person. En med farge. Hun forteller at hun er gift med en nordmann. Jeg kan ikke hjelpe for det, men hjertet synker i meg. Selv ikke på hjemmebane kan hun slappe av og prate fritt, tenker jeg.

– Vanskelig, sier hun. Språk. Han. Jeg.

Hun er usikker på om jeg forstår. Jeg nikker.

– Kommunikasjon, sier jeg.

– Ja! Kommunikasjon, viktig, vanskelig!

Så smiler hun sitt triste sånn-er-det-bare-smil. Er glad hun har jobb, for mannen er permittert og har dårlig helse. Hun forteller at hun jobbet som sekretær i forsvaret i 31 år. Datamaskin også, nikker hun mot PC’en min. Nå gnikker hun glassvegger, tørker støv og er vaskedama som kommer og går som en skygge. Jeg prøver å forklare henne at hun ikke trenger å være så grundig, for avtalen vi har med firmaet hun jobber for begrenser seg til færre oppgaver. Først forstår hun ikke, og blir redd for at jeg klager på jobben hun gjør. Jeg finner en annen måte. Hun lyser opp.

– En time her, sier hun. Masse tid til vaske gjøre.

Arbeidsmoralen er upåklagelig. Jeg spør hva hun heter. Legger diskret en lapp med navnet hennes i skuffen, fordi det er fremmed og jeg ikke vil glemme det. Hun tar med pussekluten videre, men kommer tilbake før hun skal gå.

– Takk, sier hun, og holder blikket mitt for at jeg skal forstå. Takk for snakke.

Hun vinker og smiler. Jeg tror kanskje det er jeg som skal takke.


En drøm

Jeg drømmer at jeg våkner på sykehuset
og at du sitter ved sengen min.
Du rekker meg hånden og spør,
Skal det være oss nå?

Jeg mister pusten
svimler
frykter konsekvensene
og vet

Så får det bare komme
Stormen i fra vest
Nordavinden fra alle kanter

Fordi du
fordi jeg
fordi vi
Uansett

Mutualisme

Du vet at jeg elsker deg

midt oppi alt

og utenfor alt?

Det bare slo meg

Som en selvfølgelighet

Men hvor høyt må det være,

og hvor dypt må det stikke?

Må jeg analysere det?

Eller kan jeg bare være takknemlig

for at jeg har noen i livet mitt

som bringer fram gleden,

lengselen og ønsket

om å eie,

uten å tvinge

uten å sette krav

Bare glede meg over

det som er,

så lenge det varer.

Vi er redde for store ord, vi mennesker

men kanskje bør vi passe oss

for de små.

Kanskje tør vi akseptere

at noe er stort,

og at ikke alt behøver

å lutres gjennom ild,

for å få lov til å bety noe.